Foreldretilværelsen: mye glede – og en god del bekymring

I Ifs årlige Nordic Health Report har vi sett nærmere på hva foreldre med barn under 18 år bekymrer seg mest over – og hvordan de håndterer det. Undersøkelsen tegner et tydelig bilde og ganske likt på tvers av Norden: Mange er bekymret for familien sin, særlig barna – men relativt få søker aktivt støtte.

Bekymring som følger av ansvar

Resultatene viser at bekymringer i Norden ikke bare handler om ens egen situasjon. Selv om økte bokostnader og geopolitikk topper listen, peker mange også på bekymringer som er tett knyttet til familielivet.

Undersøkelsen viser også noen nasjonale forskjeller. Svensker er oftere bekymret for barnas helse, finner og dansker bekymrer seg mer for å miste jobben, mens nordmenn i større grad er opptatt av økende bokostnader. 

Et gjennomgående funn er at frykten for jobbtap er høyere enn den faktiske arbeidsledigheten. I Danmark og Finland er det for eksempel 14 prosent som bekymrer seg for å bli sagt opp – omtrent dobbelt så høyt som den faktiske ledigheten i Danmark på 6,9 prosent. Også i Norge, som har den mest stabile økonomien av de fire, er bekymringen større enn det faktiske ledighetsnivået. 

Danmark skiller seg særlig ut: Til tross for lavere arbeidsledighet enn i Finland, er bekymringen for å miste jobben like høy. Det tyder på at opplevd utrygghet på arbeidsmarkedet handler om mer enn bare tall – det kan i minst like stor grad være psykologisk. 

– Det vi ser i dataene, er at bekymring ofte drives av ansvar for andre. Mange er ikke primært bekymret for seg selv, men for barna, foreldrene eller andre de føler ansvar for. Slike bekymringer har en tendens til å følge oss over tid, sier Kristina Ström Olsson. 

Det er ikke bare hva folk bekymrer seg for som er interessant – men hvordan de håndterer det. Et tydelig funn er at flertallet av dem som bekymrer seg, ikke søker støtte for å håndtere det. 

Bare én av tre foreldre i Norge, Sverige og Danmark har oppsøkt hjelp. Finland skiller seg ut, der halvparten har gjort det. Færre finner sier også at de ikke ønsker støtte i det hele tatt. 

Dette tyder på at forskjellene mellom landene ikke først og fremst handler om hvor mye man bekymrer seg – men om hvor vanlig det er å snakke om det og søke hjelp. 

Bekymringer kan oppleves på mange måter, og selv om undersøkelsen gir en indikasjon, vet vi ikke nøyaktig hvordan bekymringer påvirker livskvaliteten. For mer kortvarige bekymringer kan det også være helt naturlig å ikke søke støtte. 

Likevel svarer over halvparten at de ikke har snakket med verken fagpersoner, venner, familie eller kolleger om det som bekymrer dem. 15 prosent sier de gjerne skulle hatt støtte, mens 39 prosent oppgir at de ikke ønsker det. 

De nordiske landene skårer høyt på individuell frihet og selvutfoldelse. Det går frem av World Cultural Map. Det kan være en del av forklaringen på hvorfor mange kvier seg for å be om hjelp – i individualistiske samfunn er det ofte en forventning om at man håndterer utfordringer på egen hånd. 

– Et av de mest slående funnene er at bekymringer sjelden fører til at man søker støtte. Mange bærer bekymringene alene, selv når de oppgir at støtte kunne vært nyttig. Det tyder på at bekymring er blitt normalisert som noe man forventes å håndtere selv. Over tid kan det bidra til økt stress og dårligere psykisk helse, sier Kristina Ström Olsson. 

Å bekymre seg er ikke i seg selv usunt. Det kan være en naturlig del av det å bry seg og å forsøke å ligge i forkant av utfordringer. Men når bekymring blir en vedvarende bakgrunnstilstand – og håndteres alene – kan det få konsekvenser over tid. 

I det perspektivet er bekymring ikke bare individuelt. Det sier også noe om hvordan ansvar, usikkerhet og støtte oppleves i hverdagen. Når mange uttrykker de samme bekymringene, særlig knyttet til barns psykiske helse, peker det på mønstre som fortjener oppmerksomhet. 

Gjennom Nordic Health Report følger If utviklingen i helse og livskvalitet gjennom livet. Å se bekymring som en delt erfaring – ikke en privat byrde – kan være et viktig steg for å styrke helse og trivsel før utfordringene vokser seg store.